Se for deg en student komme til eksamenskontoret for å høre om muligheter for tilrettelagt eksamen. Studenten har sterk dysleksi, og får dermed ikke uttrykt seg klart på en skriftlig eksamen. Dette er ikke snakk om norsk skriftlig-eksamen, men et hvilket som helst fag der norsk gramatikk og skriftlige formuleringer er totalt irrelevant. Studenten møter bare skepsis fra konsulent, og får beskjed om at han trenger dokumentasjon fra lege om dette. Men hvilken lege kan dokumentere dysleksi?
I eksamensregelverket er det ikke sagt noe om dokumentasjon fra lege. Derimot om dokumentasjon fra sakkyndig! I dette tilfelleg vil den naturlige til å dokumentere situasjonen være en logoped. Er det utydelighet i regelverket? Eller er det usikkerhet på eksamenskontoret som er problemet? Mange er kanskje litt for opptatt av å handle korrekt, og å følge regelverket til punkt å prikke uten rom for tolkning av frykt for å gjøre feil. Skal skjønn bli overkjørt av korrekthet? Resultatet er i alle fall at det går ut over en stakkars student!
Studenten må selvfølgelig selv ta initiativ til å søke om å få innvilga særordning. Og gjøre dette i god tid så riktige dokumentasjoner kan innhentes. Men det viktigste må da være at studenten får vist sine kunnskaper på en tilfredsstillende måte - både for høgskolen og for studenten?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Nei, du skjønnar at konseptet fungerar så fint som dette: Manglar det STEMPEL på legeerklæringen (altså ikkje underskrift fra lege, men stempel fra gitt legekontor), så er den tydeligvis ikkje godkjent i Hedmark. I Sogn og Fjordane er den det, men i Hedmark, nei, der får du avslag. Eller best av alt: Ikkje svar, og må sjølv ta initiativ til å høyre kvar saken står.
Sånn er det tydeligvis. Er jo tross alt greiast å vere vanskelig.
Kjæra nån, det skal jo liksom være håpløst og da...
Men nå er læringsmiljøutvalget på saken med å skjerpe eksamenskontoret, da :D Så kanskje det kan bli bedre?
Legg inn en kommentar